Hoggorm Bites in Pets: What Veterinary Professionals Need to Know

Sesongbasert risiko: Når er faren størst?

Hoggormbitt representerer en betydelig sesongbasert risiko for kjæledyr i Norge. Faren er størst fra april til oktober, med en topp i aktivitet fra mai til august. Dette sammenfaller med hoggormenens parringstid og når de er mest aktive for å regulere kroppstemperaturen. Våren er spesielt kritisk, da hoggormene kommer ut av dvale og er mer aggressive på grunn av parringsatferd. Varme, solrike dager øker risikoen, ettersom hoggormene da ofte solbader på stier og åpne områder. Risikoen avtar utover høsten når temperaturen synker, men kan fortsatt være til stede på milde dager. Kvelds- og morgentimer i sommerhalvåret er også høyrisikotider, da hoggormene er aktive for å jakte. Veterinærer bør være særlig oppmerksomme på bittskader i disse periodene og informere dyreeiere om økt årvåkenhet under turer i naturområder.

Hoggormen i sitt naturlige habitat: Atferd og preferanser

Hoggormen (Vipera berus) er Norges eneste giftige slange og trives i varierte habitater. Den foretrekker åpne, solrike områder som lyngheier, skogsbryn, og steinete terreng. Hoggormen er et dagaktivt dyr som ofte observeres solbadende for å regulere kroppstemperaturen. Den er sky av natur og vil vanligvis trekke seg unna ved forstyrrelser. Angrep skjer primært i selvforsvar når den føler seg truet eller overrasket. Hoggormen jakter hovedsakelig på små gnagere, firfisler og fugleunger. Den er godt kamuflert med et karakteristisk sikksakkmønster langs ryggen, som kan variere i farge fra brun til grå eller svart. Hannene er ofte lysere i fargen enn hunnene. Under parringstiden kan hannene være mer aggressive og bevege seg mer aktivt for å finne make. Hoggormen overvintrer i dvale, ofte i grupper, i hulrom under bakken eller i steinrøyser. Forståelse av hoggormenens naturlige atferd og habitatpreferanser er viktig for veterinærer for å kunne gi målrettet rådgivning til dyreeiere om risikoområder og -situasjoner.

Gjenkjenne symptomer på hoggormbitt

Lokale reaksjoner på hoggormbitt hos kjæledyr inkluderer ofte rask hevelse og misfarging rundt bittstedet. Smerte og ømhet i området er vanlig, og dyret kan vise tegn til ubehag ved berøring. To punktformede merker fra hoggtennene kan ofte observeres, men kan være vanskelige å finne på grunn av hevelsen. Huden rundt bittstedet kan bli rød, blå eller lilla etter hvert som giften sprer seg. I noen tilfeller kan det oppstå blødninger eller væskeansamlinger under huden. Systemiske effekter kan manifestere seg raskt og inkluderer slapphet, oppkast, diaré og pustevansker. Kjæledyret kan vise tegn på sjokk, med bleke slimhinner og svak puls. Noen dyr kan utvikle nevrologiske symptomer som skjelving eller kramper. Temperaturøkning er ikke uvanlig. Potensielle komplikasjoner for indre organer er alvorlige og kan inkludere nyreskade, leverskade og hjertearytmier. Blodprøver kan vise tegn på koagulasjonsforstyrrelser, anemi og elektrolyttforstyrrelser. I alvorlige tilfeller kan det oppstå multiorgansvikt. Veterinærer må være oppmerksomme på at symptomene kan variere i intensitet og utvikle seg over tid, noe som understreker viktigheten av grundig overvåkning og oppfølging.